JIPPI

HIHI, eg klarte oppkjøringå!! Sinnsykt flaks, men nå slipper jeg å stresse mer med det ;) Jeg kjørte opp i Egersund, kjørte landevei mot Bryne, veldig behagelig å flink til å kjøre i svinger, men jeg kjørte av og til litt seint rett frem... superkoselig sensor fra Stavanger.

Jeg lurer på om Gud har blitt tabu? Om du tror på Gud eller ikke er visst nok blitt en personlig ting for hver enkel. På tirsdag "så" jeg et debattprogram om naturkatastrofer/enormt vær som følger av drivhuseffekten og vår sinnsyke forrurensing. I slike innlegg vil jeg bare komme frem å si sannheten, nemlig at Gud er den eneste som kan redde oss ut i fra alle problemene. Han er sannhet i alt, Han er løsning på alle problemer. Hvis vi hadde skjerpet oss litt, fått de riktige verdiene i livet, nemlig det å prissette Ham og Hans utrolige skaperverk, og ikke ha som mål i livet å få mest mulig ting, men mest mulig kjærlighet fra Ham og igjen gi mest kjærlighet til alt det som lever rundt oss, hadde vi ikke hatt disse miljøkatastrofene. Men hvis jeg hadde kommet og sagt dette i debatten, begrunnet det hele med vår manglende gudstro tror jeg jeg hadde blitt stemplet som gal. Troen er noe personlig hver enkelt må gjøre opp med seg selv om den skal ha. Det er ikke lenger noe allmenn som alle vet. Men Gud er ikke bare noe jeg tror på, som er noe for meg, Han er faktsik svaret på alt, for alle. Han er sannheten for alle. Selv ikke vår miljøminister fra Krf nevnte Gud inni dette. Vi kan godt diskutere om vi skal ha homofile prester, om kirken skal høre til staten og om biskopen skal være konservativ eller ikke, men å diskutere selve Gud, som svaret på alt, det tør vi ikke. Vel folkens, Gud er ikke bare en god følelse jeg får under lovsang, eller en redning for meg når jeg tar lappen, Han er skaperen, Han er livet, og det er bare Han og vår tro på Han som kan redde verden. Vi må ikke la Gud være tabu, noe bare for oss. Vi må snakke om Gud som en selvfølge at Han fins, slik at andre også ser at Han fins. Han finnes ikke bare for meg, men for alle, og jeg må lære meg å bli mer frimodig og si det ut, som en selvfølge at Han fins for alle. Ikke bare fordi jeg er kristen, men Han finnes faktisk for akkurat deg også.

23.luke i julekalenderen.
Det var helt utrolig. Tenk at det stemte så godt. De hadde sittet hele kvelden i går og snakket sammen om Lise. Alt stemte bare så utrolig godt. Og nå skulle de møtes. Det ville bli en super gjenforening mellom mor og datter. Mora, som visstnok het Dora, ville kanskje til og med få hukommelsen tilbake. Nisse-Per og Spillenissen hadde plassert Dora på et flyvende reinsdyr, og nå var de på vei til nissedalen. Dora var selvfølgelig mest nysgjerrig på hva nissene hadde fortelle om lise, men siden de tros alt ikke visste så mye om henne, hadde de lagt ut em god del om nissedalen også. Selv om nissedalen egentlig var hemmelig, kunne de ikke unngå at Dora fikk vite alt om den. Men hun hadde lovet å ikke fortelle det til noen. Etter en lang tur var de endelig fremme. Selv om nissene hadde fortalt så mye de kunne om nissedalen til Dora, ble hun virkelig overrasket og måløs da hun så den vakre nissedalen. Det var sent på kveld, og de siste nissene hadde gått inn for kvelden. Månen hang på den svarte himmelen, som en matt, lys kule. Stjernene blinket i kapp med snøen. Isen, som lå speilblank over elva, speilet det vakre himmelbildet, som tydelig viste flere stjernetegn. Men hva var det. Midt ute på det hvite, snølagte tunet, stod Nissefar. Han løftet armen til hilsen. "Hvem er det?" spurte Dora. "Det er Nissefar," sa Spillenissen.